Samfunn

Forklar pedagogikk med en setning…

2021: dette skulle jo bli tidenes comeback år for alt egentlig… Mange, meg inkludert, var klar for å kaste 2020 rett i søppla for å si det slik, men 2021 startet med høye smittetall, storming av kongressbygningen med mer. Vi må nok smøre oss litt med tålmodighet dette året også!

Jeg har hatt mye spennende på tapetet de siste 6 månedene, noe jeg liker og setter stor pris på. Spennende er ofte knyttet til utfordringer, den største jeg har hatt er å forklare faget mitt med få ord og så presist som mulig. Min første tanke om dette var at det ikke lot seg gjøre, pedagogikk er ikke en ting eller et fag, det er alt og ingenting på en og samme tid. Det er i disse sammenhengene jeg har fundert en del rundt hvorfor vi pedagoger blir beskyldt for å være anonyme lærere eller mangler den såkalte kommentatorkompetansen. Altså evnen til å knytte fag til handling mens vi er i situasjonen: «nå gjør jeg dette fordi *faglig begrunnelse*» og så videre.

Jeg har for eksempel lest i en bok om barnehagelærerens profesjonsutvikling at vi ofte anser medarbeidere og andre fagarbeidere i gruppa vår som like kompetente som oss selv, vi er redde for å fremstå som bedrevitere og vi har sjeldent et ekstremt behov for å briljere med vår egen spesialistkompetanse (noen vil ikke engang vedkjenne seg at en besitter spesialistkompetanse). Hvorfor det?

Pedagogikk er relativt likt omsorg, pleie og oppdragelse slik som i hjemmet, men det er jo en vesentlig forskjell her; jeg er ikke moren til disse barna, jeg skal og er en profesjonell i møte med aktørene i barnehagen. Et av mine mantra har alltid vært at jeg skal vite hvorfor jeg gjør som jeg gjør, både i planlegging, utførelse og refleksjon. På den måten kan jeg faglig begrunne både gode og dårlige valg samtidig som jeg lærer av egne feil. For meg er ikke faglig begrunnelse å vise seg frem, men å tilføre omsorgen det profesjonelle aspektet som kreves for at vi i barnehagen skal klare å utføre samfunnsmandatet vårt.

Ifølge Hennum & Østrem handler det om å være i flere oppgaver samtidig, som å legge til rette for læringssituasjoner på samme tid som det gis god omsorg. For barnehagelæreren innebærer dette å være en god omsorgsgiver og profesjonell samtidig.

En må dermed kunne eksternalisere, der en skiller mellom det personlige, profesjonelle og private i relasjonelle forhold (Linder). For at dette skal være mulig må barnehagelæreren makte å sette faglige begrep og refleksjoner til egne valg og handlinger i relasjon med barn og voksne. Dette kan være en utfordring fordi relasjonelt arbeid ofte foregår på et emosjonelt og metakommunikativt plan som er svært personlig. Noe som kan gjøre det utfordrende å begrunne med fagbegreper, som kan føre til at barnehagelæreren tyr til «hverdagsspråket» når det relasjonelle forholdet skal beskrives.

«Fagspråket er det som gjør det mulig å knytte teoretisk kunnskap til erfart virkelighet. Barnehagelæreren trenger et fagspråk for å oppdage og forstå det som skjer i barnehagen.» (Hennum & Østrem, 2016, s.26).

Eksternaliseringen kan være med på å gi et objektivt blikk på det som oppleves personlig og hva som er profesjonelt i relasjonene med barna. Dette fordrer til et fagspråk som brukes i refleksjoner og begrunnelser for handlingsmåte. Dette kan også forstås som en kommentatorkompetanse der faglige begreper man har tilegnet seg gjennom utdanningen brukes til å beskrive og evaluere profesjonsutøvelsen . De pedagogiske refleksjonene og argumentene tydeliggjør forskjellene mellom den profesjonelle relasjonskompetansen, og de hverdagslige relasjonene som utøves av medarbeiderne i barnehagen. «Det er nemlig ikke nok å være kjempeflink til å inngå i relasjonelle samspill med barna. Man trenger også teoretisk kunnskap.» (Linder, 2019, s.36).

Jeg har altså kommet frem til at pedagogikk ikke kan forklares med en setning, men det er fult mulig å forklare de rundt oss hva vi gjør, hvorfor vi gjør det og hvilke utbytter barna har av det. Pedagogikk avhenger av hvordan vi som barnehagelærere bruker, deler og videreutvikler fagkunnskapen vår på. Vår største utfordring er ikke at politikere og andre aktører vil inn i barnehagen, problemet er at vi ikke viser egen kompetanse godt nok utad. Derfor er lett å tro at barnehagelærerprofesjonen ikke er faglig kompetente nok til å ivareta eget samfunnsmandat og da innføres det programmer og kartlegging som er så enkel at den nesten er skammelig og en fornærmelse for profesjonen. Det trenger ikke være så vanskelig, det handler om å synliggjøre det pedagogiske arbeidet som allerede eksisterer i barnehagen, fremheve egen kompetanse og ikke minst ha yrkesstolthet.

-K

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *