Refleksjoner

Hva vil du bli når du blir stor?

Er ikke et utrolig rart spørsmål å stille en fireåring? Ikke at det er feil egentlig, men det er en litt merkelig måte å gjøre noen oppmerksom på at det må liksom bli noe av deg.. og som regel når de svarer så ler den voksne søtt av dem fordi det er så utrolig urealistisk… eller så kan svaret være «gammel» som en av mine fireåringersvarte en hyggelig dame vi møtte i skogen. Hun ble litt forfjamset og lo, men hun var jo ute etter poddens fremtidsplaner. Og for første gang slo det meg at det er jo et absurd spørsmål å forvente et godt svar på. Og hennes ansiktsuttrykk viste jo at hun faktisk forventet et noenlunde standard svar som indikerte noe typisk for gutter (jeg går ikke inn på noe kjønnsdebatt her). Og det skal nevnes at innlegget ikke er ment som en halshogging av den gi de gamle slageren «hva skal du bli når du blir stor?» Det er mer rettet mot følelsene dine (jeg utfordrer deg til å sette deg inn i de de tanker og følelser som dukker opp underveis her).

Som forelder er det mer enn nok å prøve å skvise inn en «normal» folkeskikk inni mellom 14 fritidsaktiviteter, dårlig samvittighet og en barndom som kuttes med 1,5 år i snitt per generasjon… Jeg kan liksom ikke huske at jeg ville bli en del av helikopter-foreldre-generasjonen når jeg skulle bli mamma… Men det virker umulig og ikke strebe etter det perfekte. Jeg lurer på om noen foreldre faktisk kjenner litt på angst når ungen svarer astronaut? Tenker «hvordan i svarten skal jeg få råd og tid til det?» Tar vi barnas ønsker litt for alvorlig vi helikopter-foreldre?

En annen ting er jo at hele menneskeheten er innforstått med at vi må alle individuelt bli til noe… Det «noe» er jo drastisk forandret for oss her i Norge. Før var «noe» å i det hele tatt få en jobb, så har penger fått en større og mer kynisk betydning, så når penger ikke er nødvendig har vi utviklet et «noe» som handler om oppmerksomhet (narsissisme) og tatt gamle-norges makt og innflytelse til et helt nytt nivå. Nå vil neste generasjon bli kjendiser (ikke for å vær slem, men Ex on the beach, influensers og paradise hotell er ikke det samme som å være kjendis). Hva vil du bli når du blir stor «kjent for å ha sex første natta på tv».. okey… så kanskje de 5 millionene jeg må ut med til astronaut trening ikke er så verst likevel?

Hva er det som gjør at dette spørsmålets svar vender rett vest? Først og fremst vil jeg jo si at fokuset ligger feil, hva har du lyst til å jobbe med er ganske forskjellig fra hva du vil bli… hvorfor har vi ikke fokus på hvilket type menneske vil du bli? Det er jo tross alt det jeg vier 24 timer i døgnet på.. Fra ungene står til de legger seg og 7,5 time på jobb bruker jeg på å danne ordentlige mennesker som vil bidra med noe positivt her i verden. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor… jeg er barnehagelærer nå, jeg blir pensjonist (om jeg vil eller ikke), jeg kan gjøre mye, men jeg er fornøyd med nuet… Jeg klarer ikke se for meg hvordan de neste 10 årene blir (varmt tipper jeg).

Og ja, selvfølgelig er dette innlegget satt så langt på spissen som det er metaforisk mulig å komme. Men, det er likevel ment som et (humoristisk) pusterom og en mulighet for refleksjon over hva vi voksne stiller de minste og mister synet av hos de i midten. De vet vi liksom hva (vi vil) skal bli, de skal bli noe… noe bedre enn oss. Men er vi så gærne da? Har vi det så godt nå at vi må heve lista til noe som egentlig ikke har en hensikt? Kan en generasjon faktisk stoppe opp på forriges nivå eller må menneske hele tiden strebe etter noe bedre enn før? Jeg vet ikke om det er fysisk mulig å være fornøyd med det en har.. De jeg har sett som er fornøyd med sitt er på TV «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» (snakk om å ta et bråstopp i 1910) og «Life below zero» og «Where the wildmen are with Ben Fogle». Felles for alle disse lykkelige menneskene er at de lever enkelt og at livene deres er mer tungvint enn våre. Det var få av dem som visste at det var å reise tilbake i tid de skulle når de ble store. Samtidig så er de empatiske mennesker som vil sette et litt mindre avtrykk på jorda. Jeg synes det er fascinerende og flott at noen orker og tørr å gi opp luksusen for et skur i skogen, eller bo på ei forblåst øy med varierende strøm og vanntilførsel. Det var kanskje ikke det mora til den fransk-kanadiske munken i Thailand hadde sett for seg at sønnen skulle bli når han gikk på legestudiet i Toronto… Og jeg tviler på at han visste det som liten når ei koselig gammal dame sprute han «hva han skulle bli når han ble stor?» Men lykkelig er han likevel, han var opptatt av harmoni og ville bort fra press og materialisme.

Jeg skal ikke starte en revolusjon her, jeg bare tenker «høyt». Og ser forskningen som viser en økning i mentale sykdommer, utbrenthet og stress hos unge. Jeg tror ikke at et uskyldig spørsmål om poddens urealistiske fremtidsplaner vil gi varige mèn, men jeg tror at et skifte i fokus hos oss voksne er utrolig viktig slik at vi kan påvirke utviklingen av hva som skal forventes som «noe». Og hvor vi skal sette på bremsene når det gjelder holdninger og press. Hva om vi bare fokuserer på å skape gode mennesker som forstår at vi er alle en del av en skjør (og noe ødelagt) verden, der ingen er navlen, alle er viktige og kan bidra på sin egen måte.

Vi voksne er flinke til å legge til rette for at barna skal bidra og medvirke, men noen ganger må vi stoppe opp vi også. For å sitere et av barna mine på jobb når han fikk et videreføringsspørsmål fra en imøtekommende voksen til et nøtteskall han fant (type ja, hvilken nøtt tror du det tilhører?) Han: «Det veit vel ikke jeg.. jeg er ikke et nøttegeni!» Som om han sa: «Du er voksen finn det ut selv.»

-K

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *