Praksis, Refleksjoner

Den beryktede stillheten?

Hei, det går litt tid mellom innleggene da jeg har hjernehavari med hyppig frekvens i anledning bachelor… det er jammen meg ikke bare, bare og finne ut av hvor en skal begynne på dette mini forskningsprosjektet! Særlig da min hjerne ikke helt skjønner meningen med å snevre inn (hvem liker det liksom…).

Det er travelt å ikke vite HVA du skal skrive!

Men i alt stresset hadde vi personalmøte sist uke der vi gikk gjennom hvordan vi har jobbet med temaene våre det siste halve året. Jeg har nok en gang hatt «Demokrati og medvirkning» som tema på avdelingen, som i stor grad handler om å jobbe improvisatorisk og med åpne planer. Det er nemlig barnas initiativ, selvstendighet og mestring som står i fokus, i den anledning har vi brukt tankekart, samtaler med barna og bilder som en del av den pedagogiske dokumentasjonen. Poenget med dette er at barna skal få øve på resonnering som en del av evne til problemløsning og kognitiv utvikling. Og her mine kjære lesere var det jeg fikk en liten «a-ha» opplevelse. Eller den startet egentlig på do uken før…

Der satt jeg å leste på oppslagene på veggen…

Der leste jeg om definisjoner på resonnering og før jeg sier mer må vi definere hva resonnering egentlig er… «Resonnere, tenke; trekke fornuftige slutninger eller følge en tankerekke på en logisk måte.» (hentet fra: https://snl.no/resonnere, 12.01.2019). Altså handler resonnering om å kunne bruke språket ditt for å sette ord på tankene dine, inni hodet ditt, slik at du kan ta fornuftige beslutninger og tenke logisk/rasjonelt. Ikke misforstå meg nå for det var mye bra på disse oppslagene, men det handlet i all hovedsak om hvordan vi voksne kan få barna til å medvirke i undring. Og det er ikke feil tilnærming, det bare mangler en viktig ingrediens. Mens jeg satt og leste tenkte jeg på situasjonen jeg hadde hatt i bilen tidligere der jeg hadde musikken på full guffe og prøvde å lukeparkere mens jeg sang… Klokken tikket og jeg begynte å bli litt stresset når bilene bak meg skulle forbi og jeg mistet litt fatningen på det jeg egentlig skulle gjøre. Jeg endte opp med å skru av musikken for å fjerne støy, slik at jeg kunne tenke skikkelig (og spare meg selv for en ekstra utgift eller to med forsikring og skademeldingsskjema). Det var her «a-ha» opplevelsen kom inn, jeg trengte stillhet for å kunne trekke de riktige beslutningene for hvordan jeg skulle parkere. Så ble jeg sittende litt å gruble på disse oppslagene; «hvor mye stillhet legges det egentlig opp til her?»

Det er selvsagt en del paradokser her, vi blir nemlig opplært til å være språkstøttende i alle situasjoner som innebærer en form for relasjon i barnehagen. Vi blir sosialisert til å være ekstra på vakt når barn er stille og deltakelse i fellesskapet er synonymt aktivt deltakelse i alle ledd (som regel). i et mer voksen-sosialt perspektiv er stillhet forbundet med å være uinteressert, kald eller lite engasjert. Stillhet er altså forbundet med noe negativt og lite utviklende, med mindre du går på Yoga (da er det sunt). Selv om det er faglig anerkjent at barn som ikke er aktivt engasjert i ulike samlinger likevel har utbytte av det, etterstreber vi hele veien en «normal» deltakelse der uttrykk for glede og sosialt samspill er tydelig. Vi som jobber med barn er eksperter på å stille spørsmål (ikke så rart egentlig, vi har øvd i mange år). Men tenk deg at du sitter i samling som 3 åring og har fått et spørsmål du skal svare på… ikke bare har du et uformelt tidspress på å avlevere egne tanker (det er ca. 12 andre som er minst like ivrige til å dele som deg), den voksne kan ta betenkningstiden din som et tegn på at du trenger oppfølgingsspørsmål slik at du «klarer» å svare. Og før du vet ordet av det må du svare på 4 spørsmål i stedet for det ene. Eller så kan vi ta 1 minutt stillhet og tenke over alle spørsmålene vi stiller når vi søker undring. Jeg skal ramse opp noen:

  • «Hva ser dere her?»
  • «Hvilken farge er det?»
  • «Hvor stor er den?»
  • «Se, hva er dette for noe?»
  • «Hva tror dere denne gjør?»
  • «Oi, hvem er det?»
  • «Hvorfor skjer det?»
  • «Kan det være…?
  • «Kanskje den….?
  • «Har den et mønster? Hvilket mønster?»
  • «Hvor mange er det her?»

Det er ikke nødvendigvis mye pause inni mellom her, og ofte kan vi ta oss selv i å komme med svaret lenge før vi skal. Kanskje handler dette om at vi er redde for at barna skal miste interessen eller? Kanskje er det ur-instinktet vårt å frykte at noen skal falle utenfor det sosiale fellesskapet? Eller så handler det kanskje mest om at å stille åpne spørsmål er det som skal til for at barna utvikler seg best mulig?

Hvor ofte har ikke du sagt «Hysj, jeg prøver å tenke?».

Så la oss gjøre et lite tankeeksperiment nå da: «Du skal svare på 10 spørsmål knyttet til et felt du har nokså liten til middels erfaring med (du vet best hva dette feltet er) men du vil klare å tenke deg frem til svarene, ved siden av deg har du en annen voksen som stiller deg åpne spørsmål fortløpende mens du jobber deg nedover lista. Hvis du ikke svarer den voksne får du oppfølgingsspørsmål som du også skal svare på.» Hvordan ser du for deg at du fikk svart på dette, har du fått mye rom for resonnering? Jeg ser det for meg slik som dette:

Hvert spørsmål ville vært et slag i mitt hypotetiske resonnerings-fjes.

Jeg ville vært like, om ikke mer, stressa enn da jeg hadde disko/karaoke bar i bilen mens jeg lagde kø og skulle lukeparkere. For å resonnere handler om å kunne omgjøre tanker til ord som igjen skal omformuleres til handling eller problemløsning. Det krever ro og rom for å tenke i form av tid. Nå sier ikke jeg at vi skal ha en stum-barnehage der de voksne sitter å nistirrer på barna (snakk om ubehagelig). Men hva om vi faktisk legger opp til situasjoner der vi bevisst går inn for å gi barna muligheten til å bruke språket som tenkeredskap? Ved å si at nå skal vi se på bilder og tenke inni oss hva vi ser, så snakker vi om det etterpå. Eller når vi går på tur og finner noe spennende, hva om vi bare observerer det eller stiller 1 enkelt åpent spørsmål? Og så stiller nye etter at vi har tenkt en stund eller observert. Å lage tankekart handler om å fange andres tanker, da må vi etterlyse dem først. «Nå vil jeg at vi skal tenke litt på hva «noe» er inni oss, så skal vi skrive det ned på arket.» Vi må ha tid til å vente på svar og med de yngste kan et bildet og et spørsmål om «hva er det» være nok. Fordi det er en godt utviklet hjerne og et godt utviklet språk som klarer å bruke språket som tankeredskap. Men det betyr ikke at vi ikke skal øve med de små, vi må bare legge opp til at de kan resonnere seg fram til enklere ting. Som å spørre etter hvilke gårds dyr de ser på. Det å øve på å resonnere handler om å kjenne igjen tidligere erfaringer, «det har jeg sett før det er ei ku, den sier mø». Så må vi heve lista når vi kommer opp i alder, «hva har du gjort i helga?» handler om se seg tilbake å huske, det handler om å danne en tankerekkefølge som viser deg hva du har gjort og dermed kan du trekke en slutning om at «i helga» betyr når jeg var sammen med familien min hele dagen og jeg var ikke i barnehagen, så da gjorde vi osv.» Da øver vi på å stykke opp tanke og sette dem sammen igjen til et resultat.

Resonnering handler om å skape indre tanker som kan brukes til noe.

Øvelse gjør selvsagt mester… da jeg startet med «hva gjorde du i helga?» og «hva har du gjort i barnehagen i dag?» samtalene hadde hele gjengen gjort akkurat det samme. Så etterhvert ble barna mer og mer oppmerksomme på at de ikke gjorde de samme tingene og at de opplevde helgene og dagene svært ulikt. Her kommer jo mangfold og respekt inn i bildet, vi tenker og opplever hendelser ulikt og det er greit. Men da må det også komme frem, det må være rom for å oppleve og tenke. Og vi voksne må finne tid til å ta pause i quizingen og se når det passer seg at vi lukker munnen vi også. Vi må hjelpe varsomt, når vi er ute etter resonnering og selv om noen ikke sier noe, er det ikke dermed sagt at de ikke har tenkt på det du sa. Kanskje barnet trenger mer øving på å si sine tanker høyt? Kanskje barnet nettopp har skjønt at tankene er ord det forteller seg selv inni hodet?

Du må koble av for å kunne kobles på vet du…

Det er jo ingen selvfølge at de vet det…

Ha en fin-fin lørdag videre!

-K

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *