Praksis

Autoritative voksne

«Kontakt er grunnleggende i all pedagogikk.»(Askland, 2014, s.15).

En slik beskrivelse passer ganske godt med et liv også? For kontakt er grunnleggende for all utvikling, hvis du har et konstruvistisk syn på læring slik som meg? Det er i samspill med andre et menneske utvikler, det er derimot ikke en selvfølge at du utvikler deg positivt selv om du er i kontakt med andre. En «sunn» utvikling krever nemlig noe av de rundt deg, særlig hvis du er et lite barn, det krever nemli at de rundt deg ser på deg som et kompetent lite menneske som aktivt bidrar til egen utvikling og læring. «Kvaliteten i den kontakten barnet får med voksne (og andre barn) er den viktigste faktoren når det gjelder dette synet på barn». (Askland, 2015, s. 2).

Vi voksne må altså ha noe i bagasjen, en kunnskap og ett par gode redskaper, som gjør at vi kan tilrettelegge for en positiv utvikling, som gir barna selvtillit og et syn på seg selv som kompetente (foreldre er frikjent i mange tilfeller her, de har ingen formell utdanning innen danning og skal gjøre noen «feil», de skal være mennesker). Her skilles også ganske mange veier innenfor hvordan pedagogisk kompetanse utøves. Som mye annet er pedagogisk kompetanse avhengig av den som besitter den, alt det pedagogiske grunnsynet ditt påvirker hvordan du forvalter makta og kunnskapen din.  Men jeg sier ikke at foresatte er helt «off the hook» altså!

For de av dere som lurer så er vi på vei inn i skogen til «autoritative voksne» og i denne skogen er det både foreldre og fagfolk, de har bare litt ulike stier å følge. Foresatte skal blant annet ikke organisere en avdeling med 3 ande voksne og rundt 19 barn, de skal heller ikke forholde seg til rammeplaner eller lovverk som omhandler fagdidaktikk og pedagogiske virkemidler. Foresatte er litt alene på stien sin og må derfor i stor grad stole på sunn fornuft (her har forøvrig mange pedagoger mye å lære). Det ligger et stort ansvar i det å være en pedagog, vi skal besitte en kunnskap om allsidig utvikling, vi skal vite litt om alt og forvalte kunnskap ut i fra beste evne.

Det er ikke alltid like tydelig hvilken sti som er den riktige.

Og så har vi jo de «andre» da… De fantastiske kollegene våre som ikke sitter på samme kunnskap, verdier og med samme livssyn som oss selv. Er du pedagogisk leder skal du sørge for at du jobber i tråd med følgende:

«Barnehagens verdigrunnlag skal formidles, praktiseres og oppleves i alle deler av barnehagens pedagogiske arbeid. Barndommen har egenverdi, og barnehagen skal ha en helhetlig tilnærming til barnas utvikling. Barnehagens samfunnsmandat er, i samarbeid og forståelse med hjemmet, å ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Lek, omsorg, læring og danning skal ses i sammenheng.» (Rammeplanen, 2017, s. 7).

Det er faktisk ikke like lett når avsnittet ovenfor ikke sier noe om hvordan det skal gjennomføres i praksis. Når det foreligger skal i annenhver setning i rammeplanen og den er formulert som «du skal gjøre dette men vi legger oss ikke opp i hvordan», så er det ikke gitt at det du leser er det samme som naboen. Jeg ser derfor på en felles plattform som vesentlig for å oppnå målene som er satt for oss i barnehagen. Hvis kontakt er grunnleggende må vi ha en felles forståelse for hvordan og hva denne kontakten innebærer. Askland (2015) skriver blant annet at kontakt er omsorg og at omsorg og oppdragelse/danning er knyttet til normer og verdier. Så løft opp pedagogisk grunnsyn og diskuter verdiene deres. Når dere skal videre vil det være tydelig at dere er ganske forskjellige og at dere trenger å sette opp noen felles rammer i tillegg til de rammene dere har satt allerede. For det er ingen selvfølge at omsorg kommer med grenser eller omvendt. Hvis du er oppvokst i et autoritært hjem er omsorg ikke det som «slår» deg når du hører ordet grenser. Kommer du fra et ettergivende hjem er omsorg kanskje synonymt med å få det som du vil? Så hva nå?

Hva om det finnes en gylden middelvei, hva om dere finner balansen mellom omsorg og grenser? Den finnes nemlig og det er skrevet en god del bøker om den. Boken jeg skal basere meg på i dag heter «Det autoritative perspektiv i barnehagen», den gir en lett forståelig innføring i hvordan vi kan jobbe med autonomi og menneskelig utvikling innenfor gitte rammer.

Nei, det er ikke reklame og jeg får ikke betalt for å fremme denne boken. Jeg har kjøpt den av egen fri vilje og interesse.

Autoritativ kommer fra ordet autoritet som betyr noe med makt. Men det handler ikke om makt og avmakt i dette tilfellet, det handler om at autoriteten setter grensene og rammene. I pedagogisk forstand og i et foreldre syn styres mange av disse rammene av verdier og normer. Mens noen rammer er absolutte, som lover, og nei det er ikke rom for tolkning eller egne verdier her, det er ingen som bryr seg om du » bare brøt deg litt inn i butikken»….

Så hvis vi ser på prinsippene til en autoritativ voksen så ligger det noen krav her. Et av kravene et at reglene skal følges og at de medlemmene som er innenfor den autoritative sin rammer bidrar og yter til fellesskapet. Det andre prinsippet er responsen, hvordan du blir møtt når du gjøre er avgjørende for hvordan du håndterer krav i andre situasjoner og hvordan du selv håndterer kravene. Som autoritative skal vi ha fokus på en menneskelig respons i begge retninger. For å oppnå autonomi må det være noe stimulerende og utviklende i kravene slik at vi ønsker å respondere positiv på dem. Vi må bli møtt med respekt og ankerkjennelse når vi prøver å møte kravene som stilles til oss. Det autoritative perspektiv handler kort sagt om en respektfull og likeverdig kontakt mellom mennesker. Her kommer også foreldrene inn, for på samme måte som pedagogene legger de opp til et miljø. Om miljøet er autoritært, ettergivende, forsømmende eller autoritativt avhenger av hva du selv har erfart. Det er faktisk ikke en regel at du må bli som foreldrene dine, hvis du går noen runder med deg selv så kan du luke ut det du ikke vil ha i livet ditt. Ta for all del med deg det du synes var bra og så kaster du det andre i søppla. Det du ikke likte som barn er bankers at dine unger ikke kommer til å like heller, det gjelder både hjemme og på jobb. For at vi skal lykkes med det vi ønsker i barnehagen og/eller hjemme må det være kongruens mellom krav og respons (se modellen under).

(Andersen & Ostrøm, 2017, s. 18)

Er kravene høye og responsen liten, har vi et autoritært miljø, der vi krever lydighet uten spørsmål eller forklaring. «Forskning viser at barn fra autoritære hjem ofte har høyere nivå av aggresjon (gutter) og at de er mindre uavhengige (jenter) enn andre barn. Forskningen viser videre at de har en tendens til å fungere svakere både sosialt og faglig enn andre barn.» (Andersen & Ostrøm, 2017, s. 22)

 

Er det lite med krav og respons har vi et forsømmende miljø der det kun finnes likegyldighet og mye sorg for den som ikke blir møtt. «Denne oppdragerstilen forbindes gjerne med omsorgsvikt. Det er ikke overraskende at forskning viser at barn fra hjem med en  forsømmende oppdragerstil viser generell negativ utvikling med lav selvfølelse, høyt aggresjonsnivå og impulsiv atferd.» (Andersen & Ostrøm, 2017, s. 22)

Er kravene for små men responsen stor, vel, her har vi et godt eksempel på mye av oppdragelsene jeg møter om dagen. Og her har vi et stort problem, for når barna har stor frihet og de voksne her minimalt med kontroll, har de voksne liten mulighet til å forme og påvirke barna i ønsket retning (Andersen & Ostrøm, 2017, s. 22). «Forskning viser at barn i ettergivende hjem ofte har lav selvkontroll og lav selvtillit. Videre viser forskning at barna er mer utsatt for frustrasjoner i forbindelse med krav til skolearbeid og sosiale relasjoner» (Andersen & Ostrøm, 2017, s. 22).

I et autoritativt miljø stilles det krav og de voksne anerkjenner barna. Det er altså høy respons i form av støtte, samspill og stimulering og høy føring av krav i form av styring og struktur. «Flere studier viser at barn fra autoritative hjem har høy grad av selvkontroll, gode sosiale ferdigheter og er mer samarbeidsvillige og prestasjonsorienterte. Forskning viser at disse barn sett i forhold til barn fra autoritære og ettergivende hjem viser mindre problematferd  og de var mindre involvert i rusmisbruk i ungdomsårene.» (Andersen & Ostrøm, 2017, s. 22-23).

Selv om det er snakk om oppdragerstiler i denne sammenheng er det overførbart til barnehagen. Vi i barnehagen er flinke til å strukturere på organisasjonsnivå og overordnet på avdelingene våre. I autoritativ sammenheng skal vi sette oss ned å snakke om normal folkeskikk og hvordan vi skal håndheve regler, sette grenser og respondere på hvordan barna oppfører seg. Gjør du noe som du ikke har lov til er responsen der etter, gjør du noe du skal så skal responsen stå i stil. Vår jobb er ikke å rose dem opp i himmelen for alt de gjør, vi skal moderere oss og gi korrekt respons til rett krav. En annen viktig ting er at vi ikke skal møte motstand med mer motstand, responsen må alltid ses i lys av barnets beste. Vi som voksne har en definisjonsmakt, det vil si at vi har en kunnskap og en posisjon som er over barnets, barna er avhengig av oss voksne både for å klare seg og som rollemodell. «Det asymmetriske forholdet mellom barn og voksen forutsetter et moralsk og etisk ansvar for å se «barnets beste» fra den voksnes side.» (Askland, 2015, s. 37). Vi skal være vår makt bevisst, vi skal utøve respons og stille krav som er innenfor barnets forutsetninger.

Det jeg har funnet nyttig i søken mot et autoritativt miljø på jobb er å sette del mål eller fokusområder hver uke, disse evalueres på avdelingsmøtene og alle skal få komme med sine refleksjoner. Det nytter nemlig ikke å komme med drømmen om «den autoritative avdeling» hvis du ikke har en autoritativ lederstil. Du må være villig til å drive tillitsledelse, tillit og innsats med kongruent respons. «Autoritativ styring har en kybernetisk tilnærming.» (Andersen & Ostrøm, 2017, s. 68). Dette vil si at du og teamet ditt rekalibrerer og tilpasser dere det overordnede målet hele veien, ved hjelp av gode retningslinjer, verktøyene dere har og systemet rundt, gir maks utnyttelse av ressursene. Det å streve mot et autoritativt klima er gunstig i alle ledd i barnehagen og det optimaliserer sjansene for en god identitetsutvikling og autonomi. Autonomi handler om å utvikle hele menneskets potensial, det vil si uavhengighet og selvstendighet.» (Andersen & Ostrøm, 2017, s. 86).

Vi kan se på autonomi som et viktig steg mot selvledelse, der strukturen og styringen rundt deg ikke virker hemmende fordi du får nok stimulering og støtte slik at du opplever mestring. Autoritativ ledelse handler om at det er trygt og forutsigbart, det legger opp til at voksne og barn får mulighet til å oppnå noe de ønsker (indre motivasjon). Som leder kan du legge opp til at de rundt deg lykkes uten at du mister styringen, du må bare gi fra deg noe av kontrollen. At andre slipper til og kan komme med innspill handler ikke om makt men om likeverd og respekt. Dette er et krav til deg som voksen i relasjoner med barn, men det burde være en selvfølge i relasjonen med andre voksne også. Jeg vil heller ha lojale medarbeidere enn lydige!

Ha en fin kveld!

-K

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 thought on “Autoritative voksne

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *