Refleksjoner, Samfunn

Trygghet her, trygghet der, ia, ia, ooo!

Hei!

Det var en ny vri på «old MacDonald» for de som ikke tok den! Men jeg skal skrive litt om det jeg leser mest av på nettet og sosiale medier når det kommer til barneoppdragelse og danning. For det står om trygghet, møte barna, slik stimulerer du barnet ditt, se barnet ditt og listen vil virkelig INGEN ende ta når det kommer til velmenende råd fra alt som kryper og går (med tilgang til Internett). Det er også en lang liste av artikler som dekker hva du IKKE skal gjøre, ikke kjeft på barnet ditt da kan det få psykiske problemer, ikke si for mye nei, la podden medvirke mest mulig i livet sitt, 10 ting du må gjøre for barnet ditt, ikke gi barnet ditt dårlig samvittighet, ikke la barnet ditt se for mye nettbrett og du skal hvert fall IKKE se for mye på nettbrett…. Jeg har sagt det i ett par år nå, min generasjon som foreldre har ikke helt knekt foreldrekoden… «Nei» er et fy ord og det å heve stemmen er forbudt… Hva i alle dager er det som skjer? Vi må da få lov til å si nei eller være litt strenge i stemmen uten at vi skal være redde for at vi har gitt barnet vårt permanente merker. Det er stor forskjell på å skrike og ta stemmen ett hakk opp? Jeg er ikke pedagogisk korrekt hele tiden når jeg er hjemme, jeg påvirkes emosjonelt av mine egne barn, på en helt annen måte enn barna mine på jobb. Det finnes ingen utdannelse i foreldre.

 

La meg bare gjøre det helt klart at pedagogisk utdannelse er ikke å lese artikler på nettet for så å ta en quiz… Vi bruker 3-4år på iherdig lesning, mange timer på skolebenken og avslutter med en Bachelor! Og selv med dette har vi faktisk ikke svarene på alt som foregår i barnehagen, fordi dette krever erfaring og fleksibilitet. Her ligger også forskjellen mellom foreldrerollen og pedagogrollen, som pedagog skal jeg være profesjonell og faglig, som mamma skal jeg faktisk bare være mamma, med alle feilene som følger med. Selv pedagogene kan bli så pedagogiske at de mister barna i situasjoner som krever en mer menneskelig tilnærming. Her møter jeg mange foreldre i dag, de prater og prater mens mini datt av for 10 minutter siden eller ligger på gulvet og hyler, men internett har sagt at det viktigste er at vi snakker med barna og for alt i verden unngår negative følelser. Når du bruker 25 minutter på å komme deg hjem fra butikken eller å legge så har du skapt deg et ganske seriøst problem. For det er faktisk STOR forskjell på å medvirke og det å få ansvar for noe du (på INGEN måte) er moden nok til å forstå eller forholde deg til. Barn skjønner ikke sitt eget beste, tenåringen skjønner heller ikke sitt eget beste og det er en vitenskapelig forklaring bak akkurat dette. «Hjernen regnes ikke som fullmoden før i 25-årsalderen.» NHI.no

Enkelt forklart: Fra barnet er født tar det helt av i topplokket, bokstavelig talt.  Vi blir født med ca. 130 milliarder hjerneceller (det er mye mer enn det vi trenger). Men hjernen er et fyrverkeri av impulser og persepsjoner fra vi er små og da gjelder det å stimulere de «riktige» tingene. For hver erfaring et barn gjør seg lages det en vei mellom nervene i hjernen (synapser) disse veien blir bredere for hver gang du opplever samme situajon, ord, følelse, smak etc. Når vi gjentar ord styrkes synapsen og til slutt blir det dannet en motorvei og barnet forstår hva dette ordet betyr og kan kjenne det igjen ved å se det, smake det osv. Hjernen er i fult «konstruksjons-modus» og tar til seg alt den kommer over, det den får gjentatt husker den, det som ikke blir gjentatt glemmes (her har vi pedagoger fort en pekepinn om vestenlig funksjoner forsvinner eller uteblir). Mens alt dette konstruksjonsarbeidet foregår er det en som ikke er helt med på lasset, en ganske vesentlig kar som forteller noe om modenhetsnivå. Hvis du ser på bildet ovenfor ser du en 5 årings hjerne som lyser overalt og en nokså døll 20 åring der en del lys har gått. Det er en moden hjerne, den er ikke påskrudd i alle bauer og ender men er jevn. Og den siste som blir med på jevna er kapteinen i hjerneskuta (frontal lappen).

Det tar altså skipper’n i hodet ditt mellom 20-30 år å modens! Selv om du kan bli overrasket over at 5 åringen din kommer med noen overgjennomsnittet glupe kommentarer, klarer å forstå ting du ikke trodde var mulig og 15 åringen greier å meke seg inn 4 minutter FØR han eller hun skal være inne, så går all «fornuft» og «glupehet» rett ut luka når emosjonene melder seg.  Jeg får ofte kommentarer som «jeg skjønner ikke hvorfor han ikke hører etter» eller «hun får et sammenbrudd om hun ikke får viljen sin». Det er jo ikke så rart tenker jeg da, barna våre er avhengige av at VI som voksne er kapteinen deres, at vi tar styringen når følelsene tar overhånd. Prøv å lese en bok mens du snakker i telefonen, bestiller varer på nettet samtidig som du lager middag og baker en kake alt innen 20 minutter, flere ganger til dagen, hver dag! Jeg kan garantere deg at du ville fått en eller annen form for nervøst sammenbrudd i løpet av dagen, slik er det for barna også. De skal lære seg å bli selvstendige, tilpasse seg ulike sosiale roller, knytte vennskap, knekke lekekoden, snakke og sette verden i et forståelig system ut i fra egne forutsetninger. de multitasker på et nivå som er utenfor vår fatteevne hele dagen. Så forteller du meg at du gir barnet ditt ansvar for egen oppdragelse og danning som pynt på kaka?

Her kommer vi innpå trygghet, for det er ikke trygt å bestemme alt selv når du ikke forstår konsekvensene av valgene du gjør. Det oppleves ikke trygt å måtte ligge på gulvet hylende fordi ingen rammer deg inn og stopper deg fra å bryte sammen, det er ikke trygt å bli diskutert med når du trenger noen til å ta avgjørelsen for deg.

For du skjønner faktisk ikke hvor grensene går eller hvordan du skal oppføre deg mot andre når kapteinen din prøver å snakke deg ihjel eller ønsker å trene deg til OL-gull i debatt mens du hyler og skriker «jeg vil ha!». Det å bli flink til å argumentere lærer du ikke av å alltid få en grunn eller ha en mening, du lærer det av å argumentere logisk og uaffektert (altså du må modnes og stimuleres riktig).

Det er mange som er svært opptatt av trygghetssirkelen og den brukes flittig på alle kurs om barn og utvikling. Det er et overhengende stor trykk på «sensitive voksne», dette skal vi være for vi lever ikke på 70-tallet. Men det står faktisk STØRRE og STERKERE først, vi fokuserer ene og alene på KLOKERE og GOD. Så vi glemmer at vi er kapteinen i den trygge havnen og leder for den trygge basen, vi kan ikke forstå oss ihjel eller bare være gode for å dekke hele spekteret av et barns utvikling. Hele samfunnet vårt er bygget opp rundt grenser og regler, jeg kan ikke pakke kofferten og vandre over russer grensa uten at det får konsekvenser for meg. Jeg kan ikke legge meg på gulvet til en bilforhandler og skrike at jeg vil ha en Tesla. Men dette vet jeg fordi jeg har blitt fortalt mange, mange, mange ganger i løpet av livet mitt at det hjelper ikke å skrike, andre blir lei seg når jeg er frekk eller slår. Jeg har måtte akseptere nei og har derfor verktøy i ryggsekken som gjør at hele livet mitt IKKE raser når jeg møter motgang. Trygghet handler om så utrolig mye mer enn omsorg og kjærlighet, det handler om å vokse opp i et miljø som er konsekvent og forutsigbart. Der du slipper å bli næga i øret når du trenger en som rammer deg inn, som ikke lar deg bestemme alt mulig selv (når det ikke er ditt ansvar engang). Se for deg at sjefen tar ferie og sier du fikser lønna og det administrative, ses om 3 uker! Så når det rakner for deg og du ringer etter hjelp begynner sjefen å diskutere med deg, kjøpslår med deg eller lokker deg til å fullføre, uten han sjefen har fortalt deg hva du egentlig skal gjøre på noe som helst tidspunkt i denne samtalen. Du er kanskje litt mindre frustrert når du har lagt på, og du har nok lært deg en ny metode for å utsette sjefens arbeid eller hvordan du kan slippe unna. Men du har egentlig ikke lært noe som helst nyttig og du vet like lite om hvordan du kjører lønna som når du startet telefonsamtalen. Så når morgendagen kommer henger oppgaven over deg igjen og du tar opp telefonen, and so it goes. Og slik er det for minsten også, hver gang vi la vær å ramme dem inn utsetter vi noe som er utrolig viktig i deres utvikling og lærer dem metoder for hvordan de ikke skal oppføre seg når ting ikke går som en vil.

Trygghet handler om at du vet at fallskjermen løser seg ut når den skal, at du slipper å treffe bakken like uforstående hver gang. Vi skal gi kjærlighet og omsorg, inni der ligger grenser og rammer, ikke glem det neste gang du sier «vi skal hjem nå»  eller «nei vi skal ikke ha det»for ente gang, det er et skal og et ikke inni der. Du kan faktisk være bestemt uten å være slem og kjøre over barnet ditt. Du skal gjøre det som er til barnets beste, det kan du si til barnet ditt (inni hodet ditt) neste gang du sier nei, «jeg gjør bare det som er best for deg slik at du slipper å ta avgjørelsene for meg.»

Ha en fin kveld!

-K

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *