Refleksjoner

Nytt år-samme fokus

Hei!

Vi er i den andre uken av nytt barnehageår. Fokus er det samme som i fjor! August er måneden for å bli kjent med nye barn og starte med selvledelse for store og små!

Det høres kanskje litt voldsomt ut? Skrive barn og selvledelse i en og samme setning. Men det handler egentlig bare om å gi barna de verktøyene de trenger for å være selvstendig, selvregulerende, initiativrike og føle mestring. For å kunne skape vennskap må en gjøre noe (ta initiativ til kontakt med andre). For å føle mestring må en klare noe på egenhånd eller i samarbeid med andre (selvstendig og selvregulerende). Det og være selvledende er viktig for at du skal få til det du ønsker i livet. Du må altså evne å sette i gang ulike prosesser som tar deg nærmere det du vil!

Ofte krever det god sosial kompetanse og evne til å motivere deg selv (kanskje andre også) fordi du må samarbeide med andre for å nå målet ditt. Selvledende barn er barn som er problemløsere, som tørr å prøve en ny løsningsmetode når de støter på et velkjent problem i en ny situasjon. Evnen til simultanlæring må øves på, du må altså oppleve like problemstillinger i ulike situasjoner flere ganger. Vi må altså utsettes for «problemer » for å bli gode til å fikse dem. En av de mest brukte setningene jeg hører i barnehagen er «kan du hjelpe» «jeg klarer ikke» «jeg har prøvd». Selvfølgelig kan jeg hjelpe, men det er ulike måter å hjelpe noen på. En måte å hjelpe er å gjøre det barnet regelrett ber om (i mange situasjoner) «kle på meg» «ta på meg skoene» «vreng buksa mi». Det er egentlig ikke å hjelpe, det er det vi i barnehagen kaller en bjørnetjeneste. Selv om du egentlig ikke har tid til å ta kampen kl. 07.15 fordi du skal være på jobb kl 08.00 så anbefaler jeg deg til å starte kampen og la mini gå gjennom følelsene som sinne og frustrasjon fordi hun/han må kle seg selv. Fordi det hjelper ingen at 3 åringen ikke kan ta på seg sokkene selv. Din hjelp kan komme i form av å vise hvordan, du kler en fot mini kler den andre. Du holder buksen mens du forklarer hvordan barnet kan vrenge ut bukse beinet. Da får vi mestring på flere nivåer. Vi får jobbet oss gjennom følelser (selvregulering), løst et problem og opplevde glede ved å greie noe på egenhånd.

For det er faktisk ikke farlig eller uvanlig for en liten podd å få et sinneutbrudd fordi en ikke får noe til. Det er helt normalt og da er det bra å ha en voksen som kan sette ord på følelsene slik at det ikke går helt over styr når podden ikke mestrer noe med en gang. Jeg har jobbet ganske lenge i barnehagen nå, og en ting jeg kan si har forandret seg: den nye generasjon foresatte virker nesten litt redde for barnas negative følelser eller at de i det hele tatt skal oppleve negative følelser. Jeg blir både oppgitt og noe redd av å se hobby-pedagogene som glatter over de negative følelsene med å snakke/forstå ungen sin ihjel! Du skal ikke forstå alt var det engang noen som sa… jeg tenker at det stemmer! Vi skal ikke godta eller forstå oss på alle følelser eller snakke barnet til medgjørlighet (les kjedsomhet). Mange foreldre undrer seg over at minien «klikker», jeg vet ikke med deg men jeg blir ikke mindre sur av at en eller annen lykkelig person står å forteller (mens de smiler og snakker til meg som om jeg er en hund) at hun/han ser at jeg er sur og føler seg fordrevet på mine vegne. Min mamma føler med meg når jeg trenger det og så ber hun meg om å ta meg sammen når jeg er helt ute å kjøre følelsemesig, fordi jeg trenger at noen sier at jeg ikke trenger å vinne en Oscar hver gang jeg føler noe er urettferdig eller at verden snurrer mot meg (jeg er en smule dramatisk og overanalyserende).

Mine følelser på en dårlig dag kan beskrives som bildet under:

Jeg vet at det ikke kommer til å skje og at jeg må ta kontroll over dommedags-kometen min!

Men vi som foreldre og pedagoger blir fortalt at det beste du kan gjøre for barnet ditt er å snakke med det, det er sant. Men å snakke handler ikke om å alltid forstå alt eller være i barnets følelser, det handler faktisk om at vi skal ramme inn noen følelser og lære barna våre å takle motgang! Hvis du ikke får en voksen stemme som sier «det går bra, jeg skjønner du ble lei deg nå, men du kan ikke få «hva det nå enn er barnet vil ha»», så er vi litt ute å kjører når barnet skal ut i verden å møte de andre som bor der. Det er naturlig at et barn blir frustrert og sint når det ikke får viljen sin, men så fikk det et ord på følelsen og så må det håndtere at nei er nei. Hvis du bare får ja og alltid får hjelp mister du en viktig lærdom innenfor empati, selvregulering, respekt og problemløsning. Det ikke farlig om ungen din er forbanna på deg av og til, det er farlig om du som voksen ikke klarer å håndtere det og blir redd for at barnet ditt ikke liker deg. Bare tenk deg selv hvordan trygghetsfølelsen din hadde vært om sjefen sin nikket og smilte til alt du sa og når du egentlig trengte at noen ba deg om å roe «cella». I stedet for fikk du bare masse sympati slik at du følte deg verre enn det du allerede gjorde. Jeg pleier å være så ærlig med mine foreldre at jeg sier at barnet deres er utfordrende fordi det ikke får nok grenser og rammer, og kanskje barnet mangler utviklende utfordringer, på følelsene sine (hvis det er det som er problemet).

Jeg ser ikke for meg at vi hadde vært noe bedre hvis ingen hadde lært oss å håndtere konflikter og motgang. Se for deg den arbeidsplassen: tredve forbanna grinende voksne som hylte hverandre i ansiktet og gikk hjem i protest. Nei takk!

Dette er ikke min sjef!

Selvledende barn har faste trygge rammer, de vet hva som er greit og ikke, derfor trenger de ikke å fokusere tiden sin på å teste de voksnes grenser. De bruker den tryggheten på å utvikle seg sammen med de andre barna. De trenger ikke finne ut av egne følelser med smilende voksne som avleder det som egentlig foregår. De må ikke grine seg til ting fordi de vet at vi har kontroll og at de ikke trenger å ha det. Fordi hvis det å grine seg til ting er løsningen, så vet ALLE som leser denne bloggen at det ikke er en kjeft av oss som kan trampe inn på sjefens kontor og grine oss til høyere lønn eller bedre vilkår. Vi må snakke med fornuft og diskutere oss frem til en løsning, vi må kanskje inngå et kompromiss og da nytter det ikke at mora di står bak deg og kjefter på den som styrer lønna di. Kompromisser en vanskelige og de er som regel ikke gøy for noen av partene, så hvis du ikke har rammer sliter du altså med sosial kompetanse og empati fordi du er vant til å sloss eller manipulere de rundt meg tårer for det du vil ha og at den voksne gir seg. VICTORY! Men egentlig ikke.. fordi du har nå gått glipp av en viktig ingrediens i sosialt samspill og komptanse.

Sjefen din når du står å griner om lønna di:

Du må klare deg selv! Det vil jeg at mine unger hjemme og i barnehagen skal kunne. De skal klare seg ute i verden uten at jeg må stå å holde en 38år gammel dame i hånda mens hun hyl griner til sjefen om at hun synes det er urettferdig, jeg skal ikke ringe skolen å kjefte på læreren fordi ungen min fikk «feil» karakter. Jeg vil at de ungene jeg er med på å danne skal ha møtt nok utfordringer og problemer til å vite (med stor selvtillit) at jeg kan gjøre dette og selv om jeg føler jeg har blitt dratt gjennom do, feil vei, så har ikke verden gått under i dag heller! Jeg prøver noe nytt i morgen, jeg finner på noe bedre eller så hever jeg meg over det og gjør det som gjør meg bedre. Jeg vil ikke sende fra meg en gjeng som forventer at alle står på pinne for dem resten av livet, for det er det ikke en pøkk som gjør. Jo eldre du blir desto mer «nei» og motgang møter du. Da må du klare å komme deg gjennom det på egenhånd og vite at hvis du trenger en voksen pragmatisk stemme så er den der for å hjelpe deg, ikke ordne opp for deg.

Mitt mål er å sende så mange «Pippier» som mulig ut i verden.

Så la meg spørre deg om følgende nå som du er kommet til bunnen av teksten: Hvem skal du sende fra deg, Solan (egoisten og verdens navle) Ludvig (som ikke tørr noen ting) eller Pippi (som prøver og feiler gjennom hele livet)?»

Vi viser, gjør det sammen, veileder og hjelper når vi skal. Vi viser dem respekt og tillit når vi sier: » du greier det, jeg skal holde buksa så tar du ut foten». Vi vet de kan og litt etter litt vet de små det også! Fordi å hjelpe noen ihjel hjelper ingen, vi viser barna våre respekt når vi behandler dem som kompetente og setter rammer. Hvis du lurer på hva «større og sterkere» er på trygghets-sirkelen er, så er det voksne som setter grenser og holder seg til dem.

Ha en fin kveld!

-K❤

2 thoughts on “Nytt år-samme fokus

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *