Praksis

Dag 2 og 3

Hallais!

Dag to var en begivenhetsrik dag for store og små! Det skjedde også et aldri så lite mirakel, Anders og jeg klarte å pakke det store teltet slik at det passet i veska og på under 3 timer!

Etter rekordpakkingen kjørte vi opp til vøringsfossen, der jeg fikk tendenser til høydesyke og panikkanfall da jeg så ned de 800 metrene på bunnen av fossen! Jeg fikk en sterk trang til å ha bånd på b0de barn og mann mens de gikk der foran meg fulle av glede og spenning.. jeg tok på meg tapper-fjeset mens jeg gråt og spydde inni meg på vei mot et «gjerde» fra 1922.. overalt var det plakater som viste «ferdsel på eget ansvar» med en strekmann som falt nedfor et stup (takk for den). Mens jeg gikk gjennom hvert eneste «worst case scenario» i hodet mitt, gikk de andre lykkelig uvitende om alt som kunne skje dem foran meg og LO!

Her var jeg (ikke de andre) døden nær!

Vi fikk nå tatt et familiebilde før vi dro og det tok meg til midt på Hardangervidda før jeg var ferdig med å overreagere…

Da vi hadde kjørt til cirka Spania (føltes det ut som). Var vi ganske langt utpå vidda (tok du den?).

Her skulle vi starte vandringen mot et nytt og sunnere familieliv med «villmarksbarna» som visjon pakket vi sekkene ut av bilen og gledet oss (vi voksne) til å vise barna våre for et fantastisk land vi bor i. Det var på parkeringsplassen det startet… det som skulle sette lista for resten av turen. Mens jeg og Anders stod å pakka ut av bilen hørte jeg et HYL! «DET SVIR!!!» Det var Mille som hadde en klegg på låret, jeg fjernet den og håpte at dette ikke ville gi varige mèn. Det var ikke tilfellet, etter 50 meter og 3 samtaler om mygg tilstanden på vidda løp (bykset, hoppet, slo vilt rundt seg) ungene for hvert minste bevingede insekt som nærmet seg intimsonen som nå var blitt rundt 30meter i diameter! Dette var også første gang jeg har vært på toppen av et fjell uten vind og 26,5 grader… eller det det kom noe som minnet mer om et slapt utpust fra en oppgitt 90åring. Etter at vi hadde traumatisert ungene i noen meter til måtte vi snu. Jeg har aldri sett noen dem komme seg i bilen så fort (vanligvis skal de «bare» i 20 minutter før vi kommer oss i bilen).

Vi bestemte oss for å «bare» kjøre til rett til Hamar. Vi stoppet innom stavkirken i Gol (sjekk) og betalte 120kr for å ta et bildet… Det var 30 grader i Gol så det ble en kort visitt!

Så bar det over Golsfjellet.

3 fylker, angst for å kjøre på elg og 5,5 timer senere var vi fremme!

Nå sitter vi ute på terrassen på Hamar og spiser frokost! Ingen planer i dag for å si det sånn.

Ha en fin dag!

-K💋

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *